Tidevannsfengsel

Vi forlot Hardway og England med litt vel mye vind, og seilte tidlig ut i et område med monsterbølger.. Vi brukte kanskje en time i bratte opp og nedoverbakker, med minimal fremdrift, før vi endelig kom ut i litt dypere og roligere vann.. Siden bølgene hadde kommet så overraskende på ble vi begge ganske slitne, og bestemte oss for å seile til et sted vi kunne ankre og få en god natts søvn før vi starter på kryssingen av kanalen.

Neste dag kom vi oss avgårde tidlig, og gjorde god fart nedover, men slet med å holde den kursen vi ville ha. Vi ville jo selvsagt dit vinden kom ifra.. og dit ville ikke vinden at vi skulle reise. Så etter halvannet døgn, lå vi utenfor den franske byen Perros-Guirec og loggen viste at vi gjorde ca 5 knop over vann. Problemet med det var at GPSen sa at vi gjorde mellom 0,1 og 0,5 knop.. (0,1 var innimellom også målt i revers).

Vi bestemte oss for en ny natt i havn, for å seile videre på MEDstrøm, istede for motstrøm. Det er 7 dager siden nå, og vi er blitt godt kjent med den bittelille franske landsbyen Perros-Guirec. Dere trenger ikke sjekke Tripadvisor, hit tror vi ikke dere trenger å legge neste ferie 🙂

En delfin som ikke kom seg ut før det ble lavvann igjen 🙁

Neida, det er en hyggelig landsby altså. Bare veldig liten. Og ganske regnfull. Men det er kanskje ikke deres feil. Det er jo også derfor vi  ble liggende. Vinden har ikke endret seg noe, og til tider vært veldig kraftig, så det har ikke vært fristende å hoppe ut i havet igjen. Det har heller ikke vært noe grunn til å stresse, da det ikke har vært forhold til å krysse Biscaya helt enda.

Utforsking
Fin resturant, hadde WiFi, Fint for meg 😀

Vi har brukt uken på å utforske byen, og syklet oss en tur til nabobyen for å utforske den litt også. Vi har drukket litt øl og vin på et par barer, deriblandt et stort fint sjørøverskip. Jeg (ivar) har fått sett NFL-kamp, iført Steelers-trøye, på en fancy fransk resturant (de sa det var greit altså :). Ellers har vi syslet rundt på båten, gjort småting her og der, og sett litt tv-serier.

I går var det på tide med proviantering, og da måtte vi komme oss et litt større supermarked, som var et stykke utenfor denne byen. Vi vurderte å gå, men langs motorveien gikk det heller dårlig.. Men vi fikk haik av en hyggelig franskmann utenfor en blomsterbutikk! Han kunne til og med engelsk, med utpreget franske aksent. Vi fikk haik to ganger til før dagen var over, av en fransk ungdom som ikke kunne ett kløyva ord engelsk, men han pratet nå litt på fransk da, så det ikke skulle bli så stille.

Så vi har hygget oss, og slappet av mye, innenfor murene som holder havet fengslet inne i et lite basseng. Men nå skulle vi komme oss avgårde! Været er meldt supert de neste dagene, og over Biscaya ser det også helt super ut! Så vi har brukt gårsdagen og formiddagen på å gjøre klar båten. Rydde, sjøsikre og lage masse mat (har fått god rutine på å lage både varm og kald mat som ligger klar til seilasene nå). Så vi kastet loss, ca 30 minutter etter absolutt høyvann, og kjørte rett bort til en stengt port.

Siden vi kom, er det gått fra å være stor forskjell på høy og lavvann, til å være veldig liten forskjell.. Så portene som var åpne 2-3 timer før og etter høyvann, var nå kun åpne 20-30 minutter.. Så da måtte vi snu, finne tilbake på brygga og vente.. 12 timer til neste gang.

Klondrian 1, og Klondrian 2..

Hardway

Portsmouth

We came to Portsmouth to replace our rig, and stay for about 10-14 days.. But the Sailing club at Hardway was such a friendly place, with such a nice pub, we ended up spending 4 weeks here. Additional work and some delays may also have contributed to the extension of our stay, but who knows:)

Coming down the Irish Sea, Gosport was a bit of a detour, but as we had an appointment with Jerry the rigger, we found our way here. We spent two nights in Gosport Marina before we decided the travel fund was way too shallow to stay on. As anchoring was prohibited in Portsmouth bay, we took a shot and looked up a pontoon we had found on google.. Our maps said it was WAY too shallow for our 6feet draft, but we figured we just as well check it out.

From land, this is pretty much what we found when we came in..

We found the pontoon, and as there was many large boats tied to it we figured we would try to get in, despite what the map said. And shure enough, we stopped in the mud, about 20meters before we reached the pontoon. We then found Paul Adams mooring (we were told by the masons allways to say we were on Paul Adams mooring;), and took our Dinghy in to the dock.

We walked into the club, which unlike Norwegian sailing clubs, was a pub, with lots of people of all ages. We were immediately well received, and soon discovered the first lovely thing about Hardway Sailing Club; Beer was £2,50!! And people were constantly handing us free drinks as well! Heaven? I think so!

After the first night out on a mooring, we moved onto the pontoon at high tide. The mud we ran into the night before, we had been told was super-soft, and that our boat would simply sink/settle into it as the water sank on low tide. A bit scary for a pair of Norwegians that think a spring tideal difference is two feet (as it is in Norway). But we had seen boats inveloped in mud the previous night, and had about 20 people reassure us that this would be fine!

On high tide
And on low tide, getting the mudbath SPA-treatment

And it was!

We ended up giving Villekulla the SPA treatment with daily mud baths for the next few weeks!

Welcoming Hardwayers(?)

Starting of the very first night, Paul Adams told us we could use his mooring any time! And if we could not find his, we should just pick one and say we thought it was his:)

A day or two later, we were told to pack up our laundry, and the next day we got them back, washed dried and folded <3
Then we met Ali and Claire, who we became friends with one of the first night. When he found out we had a lot of equipment to move from the boat, down to the yard where our masts was, Ali offered to drive us down there with it. Later, Clare took Helle around, searching for cooking-spirits for our kitchen burner. They also lended us his car the next day to go looking for a part we needed for our boat.

The part was not possible to find, but when we told this to the guys at the club, one of them knew a guy that could make and mend such parts. A few days later the part was in our hands, fresh from his workshop!

We also mentioned we liked coffee, but had not found one we liked at the supermarket. Next we know, we are talking to Moss, who imports and burns his out speciality coffee. And it was fantastic! We ended up buying a few kilos of it.. But «buying» is the wrong word. I think we got the friends and family discount, and then some 🙂

Fantastic coffee! 🙂

The Bar-staff must also have gotten wind of our taste for beer. And the last thursday we were there, they called us up to the bar to help them out. It was «Clean the taps»-day, and they had to empty out all the beer from the pipes. So we helped them to drink it 🙂 (Well, most of it.. there was a lot!!)

Helle doing her best to empty out the bar taps. (This is from pouring cleaning fluid, we fortunately did not have to drink that 🙂

And then, the last Saturday in Hardway, i had one job left. Connect the GPS, and check that all electronics worked correctly. They did not. And after 4-6 hours of struggling, i was about to give up. Then Moss and Mike came by to see how we were doing. I told them «Not too good.. The GPS-cable is broken, and none of the shops in the area has or can get one»..
10 minutes later, they came back. Mike had found and ordered one off Amazon, «it will be here tomorrow» he told us. «Sunday?» «Jupp.»
The next morning it was there, and a few hours later, the GPS, and all electronic systems were good to go! Lifesavers! 🙂

So basically, everyone at Hardway has been very welcoming, and gone out of their way to help us and welcome us to the club. We came for Jerry the Rigger, and will come back for Hardway Sailing club!

Oh jeah, Jerry!

The reason we were in Gosport in the first place! Jerry was amazing as well! He is a bit thorough, so i got some extra time to fit gear up in the masts. The list of fixes, improvements and new gear we got fitted is long 😀 And with Jerry doing the rig, we now have a super solid boat, with a super solid rig! Which gives us more peace of mind when we are out sailing!

Like a kid playing with LEGO
Shiny new steel!

Thank you Jerry, and thank you Hardway!

Samme påle, på høyvann, og lavvann
Two boats on the «grid», on a sinking tide
On medium to low tide, it is possible to clean, scrape and antifoul the boats! And its only £10!
Went for the festival one day, ended up hanging aroung outside the fence. But the view was OK from up in the tree!
Helle pulled out the sewing machine, and made our dinghy a new sun-cover for the harsh equatorial sun
And gave our dinghy a fres coat of bottom-paint.. but forgot to take an «After»-photo…
Ivar pulling a new halyard for the Mizzen mast
Sewing-project nr two
came out like this! Looks good right?!!
We went searching for parts op in Swanwick, at he Barge Chandlery. WHAT A MESS! Oh, what a glorious mess..
But unfortunately, we went home emptyhanded.
Helle made bacon-wrapped lasagna! <3
And we learned a ned dringing/gambling game up in the club! Ivar did not win, but he also did not loose, which was the main thing in this game 🙂

Amatør med bratt læringskurve

Min kunnskap om tidevann før vi dro var minimal. Jeg visste at tidevannsforskjellen var stor i Storbritannia, og tenkte mitt om at vi måtte lese oss opp på ankring og fortøyning i høyt og lavt vann. Første møtet med tidevann var allerede på andre stopp i Skottland, Mac Duff, her fant vi ingen marina for småbåter, så vi ta til på ei fiskebrygge. Vi sjekka tidevannet, som da var på det høyeste, og la ut liner i alle retninger for å holde båten når vannet skulle synke 2 til 3 meter. Etter vi hadde førtøyd gikk vi ut og spiste middag. Intervallene på tidevann er ca 6 timer. Så etter middag og en tur rundt i Mac Duff kom vi tilbake til båten, der så vi det norske flagget i toppen av mesanmasta like over bryggekanten. Min frykt var at den skulle henge på skrå etter tauene slik jeg har sett på bilder. Vi bøyde oss over kanten og klatret ned til båten som fortsatt lå fint fortøyd på alle springene vi hadde brukt.

På vei igjennom kanalen møtte vi mange båtfolk (les: know-it-alls som vil dele sin kunnskap). Mange av de hadde seilt mye i Irskehavet og den engelske kanal, og kunne fortelle at på det verste kunne strømmene som kommer av tidevannet være på opptil 8 knop.  Det var kanskje noe overdrevet, men vi fant både en og to strekker hvor motstrømmen gjorde fremdriften vår minimal..

Så tipset var at vi alltid måtte planlegge seilasene med utgangspunkt i strømmene. Vi tok det inn i beregninga og på de neste strekkene planla vi avreisetida slik at vi skulle få medstrøm mellom de ulike plassene vi stoppet. Avreise ble derfor til alle døgnets tider, og om vi ble forsinket kunne vi like godt vente 12 timer eller 24 timer til neste gang det var gunstig å seile videre. Kunnskap fra andre båtfolk er gøy, mye er nyttig og interessant, og alt som blir sagt viser til at de vet alt om dette og de har det rette svaret. Jeg står med store ører og lytter og nikker som ett barn, for her har jeg mye å lære.

På vei fra Oban til Islay hadde vi avreise klokka 14, vi tenke vi skulle seile bare ett lite stykke før vi skulle finne en plass å ankre opp. Etter noen timer begynte vi å se på kartet etter gode ankringsmuligheter, men få var å finne innenfor de nærmeste timene. Det var en mulighet for ankring på andre siden av ett sund i nærheten, så vi bestemte oss for å prøve der. Det var et ganske smalt sund, med en overhengende kabel. Høyden var over 30 meter, så det skulle gå helt fint å komme under. På kartplotteren var det merket noen små bølger i innseilinga til sundet, men det var ingen bølger å se. Jeg sto til rors og synes fremdriften var lav ut i fra hvor mye motor vi kjørte. Strømmen ble stadig sterkere og det føltes som vi svømte i ett motstrømsbasseng. Adrenalinet kom snikende og vi presset båten frem i sundet. Etter ei stund ble strømmen så sterk at når båten ikke pekte rett forover så tok strømmen tak i kjølen og gjorde det vanskelig å styre. Fremdriften og styreevnen var dårlig, men jeg fikk raskt rettet den opp mot strømmen igjen. Jeg ga Ivar rattet for å se om han fikk det til bedre, men etter noen minutter bestemte vi oss for å ta den trygge utveien, og snu, for å finne en annen ankringsplass. De små bølgesymbolene på kartet betyr altså mye sterk strøm, og har lite med bølger å gjøre. Det var mange timer ekstra til neste ankringsplass, men vi var veldig fornøyd med valget om å snu. Og i ettertid også veldig fornøyd med at det var motstrøm og ikke medstrøm i denne situasjonen. Vi fikk tid til å tenke og lærte mye om havstrømmer.

Alle strømmene her skyldes at det er stor forskjell på høyvann og lavvann. Og alt med tidevann handler om sola og månen sin plassering i forhold til jorda. Tidevannstabellen endrer seg hele tiden og det er forskjellige tider for høy- og lavvann hver dag.

Kilde

Så her er det bare å holde seg oppdatert og følge nøye med. Hvor høyt og lavt tidevannet blir varierer også i forhold til om det er fullmåne eller ikke. Ved fullmåne kommer springflo, som gir den største forskjellen på høy- og lavvann. Når vi ankrer opp må vi ta høyde for at vannet skal bevege seg noen meter opp og ned. Så kjetting må legges for at det skal være nok ute for høyvann og dybden må være sånn at vi ikke står på grunn i lavvann.

Noen plasser har vi sett store moringsfelter fulle av båter, og tenkt at det kunne være en fin plass å fortøye for oss også. Men på kartet har vi sett at… båtene ligger på land! Båtene som ligger der,  flyter opp når det er høyvann, mens på lavvann står de på tørr grunn. Seilbåter i disse feltene har to kjøler istedenfor en, sånn som vi har. Noe som gjør at båtene kan stå veldig stabilt når vannet forsvinner på lavvann.

Fremdriften her er båten sin fart, skapt av seil eller motor lagt sammen med strømmen som plusses på eller trekkes fra for å fortelle hvor fort vi faktisk går. Kilde

Så planleggingen vår har blitt bedre, og medstrøm er ett mål. De siste strekkene har vi ikke latt strømmene bestemme tidspunktet for avreise, men heller lagt ruta etter hva som passer best i forhold til hvilke strømmer vi kan regne med å få. Vi regner alltid med å gå i 5 knop, går vi fortere er det bonus, og går det saktere er det litt kjedelig. Men på seilaser som varer over flere døgn kan vi ikke bare ha medstrøm. På vei fra Penzance til Southampton var det meldt lite vind det første døgnet, så vi regnet som vanlig med en fart på 5 knop, fordi det er hastigheten vi får om vi kjører motor på et fornuftig turtall. I løpet av natta hadde Ivar på sin vakt så sterk motstrøm at vi på et tidspunkt hadde ingen fremdrift og på min vakt hadde vi fremdrift på opp i over 8 knop.

«Desverre» ble snittfarten vår på denne etappen endel bedre enn 5 knop, som gjorde at vi startet på innseilingen til Southampton tidligere enn planlagt, og strømmen som skulle hjelpe oss frem var fortsatt imot oss. Vi fikk derfor goood tid til å studere kysten av Isle of Wight, mens vi seilte/motorseilte oppover i alt fra 2,5knop, til -0,2…

Med strømmer som dette er det vanskelig å holde båten på kurs, så på kartet ser det nok ut som at vi har fyllekjørt opp sundet. Men denne gangen var sundet lagt bredere enn i Skottland, og seilasen var rolig og fin (selv om strømmen svingte oss litt frem og tilbake).

Min læringskurve er bratt, og som mye annet ved seiling så føler jeg at jeg forstår det bedre og bedre dag for dag. Jeg er glad for advarselen fra båtfolk vi har møtt, selv om det må taes litt med en klype salt. Men med riktig planlegging kan vi til og med se over 11 knop framdrift på Villekulla, og det er gøy det!

Caledoniakanalen

Vi er nå ferdige med kanalen, og kan oppsummere med at

  • Slusing er gøy, men litt stressende til tider
  • Skotter er veldig hyggelige
  • Øl er billig, og Whisky nesten gratis
  • Sykling er vanskelig
  • Hold litt avstand til de med leiebåt, de har ikke alltid full kontroll
  • Fendre godt, vi har ikke alltid full kontroll selv..

Vi brukte 8 dager på turen, og det regnet litt hver dag. Noen dager regnet det mere.

Før vi startet slusingen på ordentlig tok vi en dag i Inverness, spiste god mat, besøkte en pub.

Slott og flott øl
Vi glemte helt å ta bilder denne kvelden, bortsett fra dette! 🙂

Første kveld oppe i slusene ble tilbrakt fortøyd til en norsk langturbåt på hjemveien, Perradise. Det ble en veldig hyggelig kveld med Perra og Hanna som hadde vært ute i 2 år, og som hadde bakt kake nesten hver dag på turen. Vi spilte litt terninger, og tok et par øl med dem, før Perra plutselig forsvant en halvtime og kom tilbake med rykende fersk eplekake! Nam nam!!

Videre fisket vi litt etter Nessie på Loch Ness, før vi kom til Fort Augustus. Her var kanskje høydepunktet på kanalene; Fredag kveld på veteran-pubben i Fort Augustus. Her kom vi i prat med en livlig type, som underholdt oss stort sett hele kvelden. Han sang og styrte på, og var kry som en hane når han kom tilbake etter at kveldens trubadur lånte han scenen for et par sanger.

Vi avsluttet kanalseilasen med en slusetrapp med 8 basseng, som ble avsluttet med 3 timers venting på en jernbanebro som ikke ville åpne seg. Men vi bakte boller, og koste oss nede i slusa vår, sammen med 8 andre båter.

Fort William

Etter slusene dro vi innom Fort William, en by full av speidere og klatrefolk, da den ligger ved foten av Ben Nevis. Det er et høyt fjell.

Ivar fant et slott, men glemte å lese skiltet..

Vi fant også en gammel festning. Den hadde blitt bygget i 1290, og brukt i hele 13 år, før den ble forlatt… Men arti læll!

Selv nøyde vi oss med en tur i kirka, som her var bygget om til buldre- og klatresenter og café 🙂

Gamle kirker kan fint gjennbrukes til klatresenter! Vi stemmer for!

Nordsjøen

Nordsjøen

Etter en fin tur ned norskekysten (med noe motvind..) kom vi til Mandal, og hang noen dager med Anette. Vi havnet i avisa, fikk gått over motoren, og sjekket værmeldinger og kart 🙂

Oljeskift og bytte av impeller
Vi ser på lavtrykket som skal komme sør i nordsjøen

 

Turen over Nordsjøen startet sent tirsdag kveld (27.06), etter at Kenneth mønstret av på tirsdag morgen, og Christian hadde kastet seg på et tog og kommet nedover. Vi seilte ut i blikkstille hav, med en fantastisk rød solnedgang fra moderlandet som ønsket oss god tur og velkommen tilbake.

De gode seilforholdene nytes max

Villekulla er ikke en båt som er så glad i hyppige kryss, så vi heiste seil først når hadde Ryvingen fyr på babord side. Vi dro opp seilene med ett rev, og tittet på solnedgangen en time, før halvparten av mannskapet la seg for å sove litt. Det neste døgnet gikk det unna og vi seilte stort sett i 7-8knop, godt hjulpet av flatt hav, medstrøm og en gunstig seilevind.

Torsdagen ble det litt mer liv ombord. Vi hadde tidlig tatt en nordlig kurs mot Skottland, for å gå ovenfor et lavtrykk som skulle komme denne dagen. Vi kunne nok tatt en enda høyere kurs. Det ble mye bølger, og med vinden rett bakfra gikk skuta greit fremmover men rullet også veldig mye. Til glede for fiskene.

Fiksene ja. Vi dorget et snøre med ymse sluker, blekkspruter og spinnere hele veien over. Det eneste som bet på kroken var imiddlertid Frank. Frank er en havhest (eller måke, som vanlige folk kaller det) som trodde han skulle få seg en fin sild til middag, men ble istedenfor dratt ombord til oss. Det var ikke særlig gøy 🙁 Men vi fikk han løs fra kroken, og så fikk han sitte å hvile seg litt inntil masta vår før han hoppet ut i havet igjen. Vi håper han fikk seg en fet sild etterpå 🙂

Niser (?) dansende rundt baugen

Vi møtte også an flokk andre fisk på veien over (eller pattedyr da). 5-6 niser (tror vi) holdt følge med oss en times tid, til stor fornøyelse for barna ombord i Villekulla. Det ble fest, fliring og fotoshoot på fordekket mens delfinene danset rundt baugen vår.

Peterhead og MacDuff

Pub i Peterhead, første kvelden

Vi ankom det store utland tidlig tidlig Fredag morgen, etter ca 54 timer seiling. I følge Kapteinens notatbok (www.noonsite.com) måtte vi innom denne havnen for å gjøre innsjekk og passkontroll. Dette viste seg å være bare tull, og en havn/havneby vi kunne spart oss for.  Vi ble liggende en natt før vi tøffet/seilte videre mot Inverness. På veien vant vi ly mot kraftig motvind i en bittebitteliten fiskeby som heter MacDuff. Der hadde de både kinaresturant og pub. Vi besøkte begge!

Kinaresturanten i MacDuff

Veien videre til Invereness gikk i hovedsak for motor, og vi slo ihjel timene med Big Bang Theory på macen 🙂

Vi ankom Inverness ca 04.00 på Søndag, og feiret første delmål på reisen med en Whisky.

mmmm ankerdram

Livet på tur med Villekulla

Ideen var å si opp jobben å dra dit vinden tar oss. Men hadde vi fulgt vinden den første uka av seilasen, hadde vi fortsatt vært i Oslo. For å seile, må vinden komme fra en av mange sider, men med vinden rett i mot hjelper den oss ikke til å få fremdrift i båten. Så motoren har jobbet, og tvunget båten mot vind, strøm og bølger, for vi vil sørover. Det er vist ikke sånn at man alltid ønsker å dra dit vinden vi ta oss med. Det har føltes som vi har hatt vinden imot, så vi har endret kurs for å få vinden fra siden, men da har vinden endret retning også har den endt opp med å komme mitt imot uansett. Vi har seilt innaskjærs slik at vi har sluppet unna en del av bølgene som kommer fra Nordsjøen og Skagerak. Så vi har fått sett mer av kysten av vårt vakre land, før vi nå har kommet oss til Mandal.

Vel fremme på brygga i Mandal, nytes en kaffekopp i sola.

Dagene ombord i Villekulla på tur er en omstilling, vi har bodd på båten i ett år, så vi kjenner båten godt. Vi har også rukket å flytte med oss mye mer enn det vi trenger å ha med oss på tur. Så den siste uka har blitt brukt til å rydde, sortere og lage effektive systemer for alt vi har med oss. Innkjøp av mat, førstehjelpsutstyr, nød og sikkerhetsutstyr. Vi har gitt motoren litt kjærlighet, og brukt tiden til å rydde plass til gjester og bagasje, vaske, sortere og jobbe inn gode rutiner for ett år på tur i båten. Feriemodusen har ikke helt kommet snikende enda, for de fleste dagene har vært fylt opp med jobb og forberedelser, men også mye kos og hygge.

I går var siste innspurt av forberedelsene, så nå er båten helt klar og vi er helt klare. I går var siste kvelden vi var utslitte av planlegging og forberedelser når vi la oss.  Planen var å dra i dag tidlig, men med endringer i mannskapet, dro en tilbake til Oslo, mens en annen er på vei til Mandal fra Oslo nå. Solen smiler til oss, og vi nyter sommerdager i en fantastisk sørlandsby, med is, hengekøye, bok og grilling.

Værkart studeres før vi setter avreisetidspunkt

Vær og vind ser bra ut for å starte seilasen i kveld. Og med fire ombord kan vi gå vakter med to og to når vi krysser Nordsjøen.

Nå skal vi spille på lag med vinden og været. Værmeldingen er analysert og ruta er planlagt. Vi skal krysse Nordsjøen, en ny etappe skal starte. Vi skal seile ut i det ukjente, det vi aldri før har møtt, dager uten å se annet enn hav. I midten av endeløse horisonter skal vi lære å danse med havet og vinden. Vi skal bli kjent med det ukjente.

Arbeid med båt

Nå er klokken 12.00 Fredag 09.06, og det er på minuttet 10 dager til vi kaster loss fra Aker Brygge og seiler ut Oslofjorden. Da går kursen vestover langs sørlandet, før vi i Mandal rigger oss klare for Nordsjøen. Vi reiser når Desta sier det er klart.

Det markerer også slutten på et år med forberedelser, og jobbing på båten, som fortsatt ser ut som en et dass/garasjen til han litt orginale fyren på bygda, som samler på alt og ingenting, og har alt liggende hulter til bulter.

Malingen er i gang, tror vi trenger noen strøk… 🙂

Men vi har fått til fryktelig mye! Og seiler ut med en båt vi både er veldig trygge på, og som er rustet for alle eventyrene vi nå skal ut på.

 

  • Montert daviter (løftekran for gummijolla)
  • Ny drenering kjøkken/vask
  • Nytt VVS-rørsystem m tank/overboard-velger
  • Ny skroggjenomføring på toalett
  • Nye vinduer
  • Ny dekksluke foran
  • Installert dieselvarmer
  • Nye selftailing hoved-vinsjer
  • Utvendig landstrømminntak
  • Ny ankerrulle
  • Nytt anker
  • Nye hengekøyer og stoler (Tusen takk AMOK og Tides!)
  • Mye nytt sikkerhetsutstyr: livflåte, EPIRB +++
  • (Ny rigg – Monteres Mandag-Tirsdag)
  • (Nye seil – Monteres Tirsdag kveld)
  • (Ny batteribank – i dag?)

Vi har også

  • Vasket dieseltanken
  • Malt skutesiden
  • Malt taket
  • Byttet stål i baugen (ankerrommet)
  • Pusset bort rust i baug og på toalett
  • Syregrunnet alt nakent stål
  • Malt og stoffet under vannlinjen
  • Gjenoppbygt og forsterket baugen på RIBen
  • Kjøpt inn watermaker (ikke montert enda)
  • Kjøpt inn alt for å få på plass dusj inne og ute
  • Drukket litt kaffe, og en og annen øl

Og på båt koster alt ti ganger mer enn på land, og tar tre ganger så lang tid…

Spesielt den siste tiden, fra vi tok båten på land før påske, frem til nå har vært veldig krevende. Båten har nesten uten unntak vært en arbeidsplass, og vi har brukt all tid til å jobbe på båten. Til tider har jeg kjent på følelsen av (maktesløshet) å ha tatt vann over hodet, når en reparasjon som skulle ta en dag eller to, avdekker litt rust, og jobben plutselig inkluderer vinkelsliping, rustbanking, pussing syregrunning og maling… Ett skritt frem, og to tilbake.

Men nå, etterpå, er det veldig godt å vite at ingenting er halvgjort, ingen rustflekk er hoppet over, og skuta er dønn solid!

Men vi litt lei. av å bo midt i en arbeidsplass. Vi har vært ganske slitne. Vi (jeg) surrer mye og glemmer ting, både store og små (sorry Sveinung 🙁 )

Så nå må vi bare kaste loss. En drøy uke igjen. En håndfull greier som skal på plass, tre håndfulle greier som ikke kommer på pass før vi drar, men det årne sæ!

Husk pustemaske når du pusser rust med vinkelsliper. Det hjelper. Masse…

(Vi hopper ikke over/utsetter ikke noen ting som går på sikkerhet ombord!)

 

Fra landkrabbe til båtboer

Jeg ser på meg selv som typisk byjente. Oppvokst i Trondheim, i en leilighet i et borettslag. Vant til å være tett på familie og venner. Ferier til Syden eller til hytta på fjellet. Min erfaring med båt før jeg møtte Ivar, var båtturer med morfar når vi var på Nærsnes på sommerferie. Båten vi da snakker om er en pioner 13, en rød liten glassfiberbåt med påhengsmotor som var perfekt til å dra ut å fiske torsk med i Oslofjorden.

På fisketur med morfar i Oslofjorden
I voksen alder har ikke båt vært en del av livet mitt, men jeg er en drømmer. Jeg drømmer stort og snakker mye om alt jeg kunne tenkt meg å gjøre. Ikke alt er like lett å realisere. Men reise for å se verden, ja, det vet jeg at jeg en gang skal. Å reise på båttur for å oppnå dette, det har ikke falt meg inn. Men så møtte jeg Ivar, som jeg fulgte igjennom snapchat når han var på seiltur mellom de Karibiske øyene. Bildene jeg så, så nydelig ut. Det han fortalte var spennende. Men jeg satt fortsatt med en følelse av at det så ut som mye tid gikk med på denne båten. Da han kom hjem var han ikke i nærheten av å være mettet på seilinga. Han pratet om folk han hadde møtt som var på langtur.
Vi drømte oss bort i samtaler om å være på tur.
For meg er det møte med kultur og natur som trekker meg ut av Norge. Å møte mennesker med sine fortellinger om livet og tanker fra en annen kultur, det trekker meg ut og bort. Det er fantastisk å lære å kjenne enkeltmennesker og lokalsamfunn med alt det har å by på. Samtalene med Ivar ble flere og drømmene smeltet seg sammen. Båt begynte å høres spennende ut, den skapte muligheter, og tanken om å bruke mye tid på båten ble mindre og mindre skummel.
På tur til Svalbard møtte vi ett par med to barn som nettopp hadde kommet hjem fra en nesten 8 år lang seiltur. Det de fortalte var om hverdager og livet på båt og på land. De fortalte det så lett, om hvordan de tjente nok til å klare å være på tur lengst mulig, om å få barn på tur og besøk i mange land. Etter dette møtet føltes det som terskelen for å prøve ut båtlivet ble lavere.

Italia 2015 på båten Ta-ta
Men en ting måtte vi finne ut før vi planla mer, vi måtte se om jeg tålte å være på båt. Sommeren 2015 leide vi båten Ta-ta i Italia sammen med gode venner og seilte rundt øya Elba. Her lærte jeg fort at det var noe som het å motorseile, der motoren brukes for å skape vind i vindstille vær. Vi hadde to kjempefine uker, med bading og det rolige båtlivet, men også en tur innom mange små og store plasser på denne sjarmerende øya. Båt hadde gjort et bra førsteinntrykk.
Drømmene og samtalene om seilbåt ble flere. I november dro vi på Langturseilerkurs med Anders Holo. Han snakket om hva som er lurt å tenke på for de som skal ut på tur eller drømmer om tur. Ivar hadde tanker om hvilken båt han så etter og etter litt leting på finn.no og blocket.se fant vi båten som het Afterski. Dette var en Ansø 42 stålbåt med to lugarer, lite bad, kjøkken og stue. Den var godt utstyrt og klar for å seile på langtur. Den var eid av et par i Sverige som hadde vært på langtur til Middelhavet og nå var ferdig med å seile. Båten lå på Leros i Hellas. Vi dro ned og så på båten 13. februar 2016, båten sto på land og var nymalt. Vi overnattet i båten i to netter og vi var overbevist, dette er båten vi skal reise på langtur med. Men først måtte vi få den med til Norge for å bli kjent med den og gjøre den til vår båt. Vi snakket om å være på båten mye i sommer for å bli kjent med den, og at vi kunne leie ut leiligheten og båten på AirBnb når vi ikke var der. Etter vi snakket mer om båten, ble det klart at vi var klare for å innta båtlivet 100%, og bestemte oss for å bli båtboere.

Villekulla er på vannet med nye eiere!
18. mars kom vi tilbake til båten for å hente den. Navnet ble endret til Villekulla, og vi var klare for å få det nye hjemmet vårt, hjem til Oslo. Under overtagelsen testet vi motoren og tau havnet inni propellen, turen hjem ble utsatt i 5 dager fordi vi måtte vente på en del fra Volvo Penta sendt fra Sverige til Hellas. En mekaniker måtte hjelpe oss å få på plass den nye delen. 5 dager som ble brukt til å utforske Leros, og nyte livet på den greske øya. Når vi var klar til å dra, og værmeldinga var bra, startet turen.
Etter noen timer skiftet været og det ble mye bølger og vind. Bølgene i Middelhavet ble krappe og det var ikke lenger noe horisont å feste blikket til. Båten gikk i kraftig oppover- og nedoverbakker. Men båten jobbet godt, det føltes fortsatt trygt å være om bord Villekulla som skar seg igjennom bølgene og danset med bølger og vind. Jeg derimot, satt godt plantet med hodet over ripa og matet fiskene med alt jeg hadde å tilby. Vi fant en plass som var i le for bølgene, og ankret opp for natten. Ankeralarmen var på og vi tok kvelden. Dagen etter tok jeg en sjøsyketablett som gjorde susen, seilasen var bedre enn dagen før men fortsatt en del vind og bølger. Jeg måtte fly hjem fordi jeg skulle på jobb igjen.

Båten er i trygge hender med denne kapteinen
Nå var det opp til Ivar med hjelpere og få båten hjem. Ventetiden føltes lang når jeg satt og ventet på båten som skulle komme til havn i Oslo. Men jeg gledet meg. Det var greit å få testet sjøsyken, så jeg kan forebygge om været skulle bygge seg opp. Men jeg tror også at jeg med erfaring blir vant til å være på vannet i bølger og vind. Da kommer kroppen til å venne seg til det, og forhåpentligvis vil jeg ikke bare ligge og mate fiskene når vi drar på langtur. Ivar derimot var i båten med en frykt for at jeg ikke lenger ville bli med å seile på langtur med han.
Endelig var båten i Norge, jeg hoppet på dagen før Villekulla kom inn på plassen sin på Dronningen marina på Bygdøy. Det var godt å være i båten. Det føltes som jeg var hjemme. Det sto venner som ventet på at Villekulla la til, og Villekulla fikk en ordentlig navnedåp. Så skulle hverdagen komme på plass i båten. Esker og ting skulle sorteres, både av det som var i båten fra før, men også det som skulle komme inn i båten. 90m2 leilighet skulle komprimeres ned til 42 fot. Ingen enkel sak, men sakte men sikkert kom ting på plass, og systemer ble lagd.
Når svenskene kom og hentet tingene sine og kjøkkenhagen kom på plass på dekk. Ja, da var det endelig vårt. Roen til å legge seg i hengekøya med utsikt mot Oscarshall i solnedgang kom og valget om å bli båtboer føltes helt riktig.