Fra landkrabbe til båtboer

Jeg ser på meg selv som typisk byjente. Oppvokst i Trondheim, i en leilighet i et borettslag. Vant til å være tett på familie og venner. Ferier til Syden eller til hytta på fjellet. Min erfaring med båt før jeg møtte Ivar, var båtturer med morfar når vi var på Nærsnes på sommerferie. Båten vi da snakker om er en pioner 13, en rød liten glassfiberbåt med påhengsmotor som var perfekt til å dra ut å fiske torsk med i Oslofjorden.

På fisketur med morfar i Oslofjorden
I voksen alder har ikke båt vært en del av livet mitt, men jeg er en drømmer. Jeg drømmer stort og snakker mye om alt jeg kunne tenkt meg å gjøre. Ikke alt er like lett å realisere. Men reise for å se verden, ja, det vet jeg at jeg en gang skal. Å reise på båttur for å oppnå dette, det har ikke falt meg inn. Men så møtte jeg Ivar, som jeg fulgte igjennom snapchat når han var på seiltur mellom de Karibiske øyene. Bildene jeg så, så nydelig ut. Det han fortalte var spennende. Men jeg satt fortsatt med en følelse av at det så ut som mye tid gikk med på denne båten. Da han kom hjem var han ikke i nærheten av å være mettet på seilinga. Han pratet om folk han hadde møtt som var på langtur.
Vi drømte oss bort i samtaler om å være på tur.
For meg er det møte med kultur og natur som trekker meg ut av Norge. Å møte mennesker med sine fortellinger om livet og tanker fra en annen kultur, det trekker meg ut og bort. Det er fantastisk å lære å kjenne enkeltmennesker og lokalsamfunn med alt det har å by på. Samtalene med Ivar ble flere og drømmene smeltet seg sammen. Båt begynte å høres spennende ut, den skapte muligheter, og tanken om å bruke mye tid på båten ble mindre og mindre skummel.
På tur til Svalbard møtte vi ett par med to barn som nettopp hadde kommet hjem fra en nesten 8 år lang seiltur. Det de fortalte var om hverdager og livet på båt og på land. De fortalte det så lett, om hvordan de tjente nok til å klare å være på tur lengst mulig, om å få barn på tur og besøk i mange land. Etter dette møtet føltes det som terskelen for å prøve ut båtlivet ble lavere.

Italia 2015 på båten Ta-ta
Men en ting måtte vi finne ut før vi planla mer, vi måtte se om jeg tålte å være på båt. Sommeren 2015 leide vi båten Ta-ta i Italia sammen med gode venner og seilte rundt øya Elba. Her lærte jeg fort at det var noe som het å motorseile, der motoren brukes for å skape vind i vindstille vær. Vi hadde to kjempefine uker, med bading og det rolige båtlivet, men også en tur innom mange små og store plasser på denne sjarmerende øya. Båt hadde gjort et bra førsteinntrykk.
Drømmene og samtalene om seilbåt ble flere. I november dro vi på Langturseilerkurs med Anders Holo. Han snakket om hva som er lurt å tenke på for de som skal ut på tur eller drømmer om tur. Ivar hadde tanker om hvilken båt han så etter og etter litt leting på finn.no og blocket.se fant vi båten som het Afterski. Dette var en Ansø 42 stålbåt med to lugarer, lite bad, kjøkken og stue. Den var godt utstyrt og klar for å seile på langtur. Den var eid av et par i Sverige som hadde vært på langtur til Middelhavet og nå var ferdig med å seile. Båten lå på Leros i Hellas. Vi dro ned og så på båten 13. februar 2016, båten sto på land og var nymalt. Vi overnattet i båten i to netter og vi var overbevist, dette er båten vi skal reise på langtur med. Men først måtte vi få den med til Norge for å bli kjent med den og gjøre den til vår båt. Vi snakket om å være på båten mye i sommer for å bli kjent med den, og at vi kunne leie ut leiligheten og båten på AirBnb når vi ikke var der. Etter vi snakket mer om båten, ble det klart at vi var klare for å innta båtlivet 100%, og bestemte oss for å bli båtboere.

Villekulla er på vannet med nye eiere!
18. mars kom vi tilbake til båten for å hente den. Navnet ble endret til Villekulla, og vi var klare for å få det nye hjemmet vårt, hjem til Oslo. Under overtagelsen testet vi motoren og tau havnet inni propellen, turen hjem ble utsatt i 5 dager fordi vi måtte vente på en del fra Volvo Penta sendt fra Sverige til Hellas. En mekaniker måtte hjelpe oss å få på plass den nye delen. 5 dager som ble brukt til å utforske Leros, og nyte livet på den greske øya. Når vi var klar til å dra, og værmeldinga var bra, startet turen.
Etter noen timer skiftet været og det ble mye bølger og vind. Bølgene i Middelhavet ble krappe og det var ikke lenger noe horisont å feste blikket til. Båten gikk i kraftig oppover- og nedoverbakker. Men båten jobbet godt, det føltes fortsatt trygt å være om bord Villekulla som skar seg igjennom bølgene og danset med bølger og vind. Jeg derimot, satt godt plantet med hodet over ripa og matet fiskene med alt jeg hadde å tilby. Vi fant en plass som var i le for bølgene, og ankret opp for natten. Ankeralarmen var på og vi tok kvelden. Dagen etter tok jeg en sjøsyketablett som gjorde susen, seilasen var bedre enn dagen før men fortsatt en del vind og bølger. Jeg måtte fly hjem fordi jeg skulle på jobb igjen.

Båten er i trygge hender med denne kapteinen
Nå var det opp til Ivar med hjelpere og få båten hjem. Ventetiden føltes lang når jeg satt og ventet på båten som skulle komme til havn i Oslo. Men jeg gledet meg. Det var greit å få testet sjøsyken, så jeg kan forebygge om været skulle bygge seg opp. Men jeg tror også at jeg med erfaring blir vant til å være på vannet i bølger og vind. Da kommer kroppen til å venne seg til det, og forhåpentligvis vil jeg ikke bare ligge og mate fiskene når vi drar på langtur. Ivar derimot var i båten med en frykt for at jeg ikke lenger ville bli med å seile på langtur med han.
Endelig var båten i Norge, jeg hoppet på dagen før Villekulla kom inn på plassen sin på Dronningen marina på Bygdøy. Det var godt å være i båten. Det føltes som jeg var hjemme. Det sto venner som ventet på at Villekulla la til, og Villekulla fikk en ordentlig navnedåp. Så skulle hverdagen komme på plass i båten. Esker og ting skulle sorteres, både av det som var i båten fra før, men også det som skulle komme inn i båten. 90m2 leilighet skulle komprimeres ned til 42 fot. Ingen enkel sak, men sakte men sikkert kom ting på plass, og systemer ble lagd.
Når svenskene kom og hentet tingene sine og kjøkkenhagen kom på plass på dekk. Ja, da var det endelig vårt. Roen til å legge seg i hengekøya med utsikt mot Oscarshall i solnedgang kom og valget om å bli båtboer føltes helt riktig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *