Amatør med bratt læringskurve

Min kunnskap om tidevann før vi dro var minimal. Jeg visste at tidevannsforskjellen var stor i Storbritannia, og tenkte mitt om at vi måtte lese oss opp på ankring og fortøyning i høyt og lavt vann. Første møtet med tidevann var allerede på andre stopp i Skottland, Mac Duff, her fant vi ingen marina for småbåter, så vi ta til på ei fiskebrygge. Vi sjekka tidevannet, som da var på det høyeste, og la ut liner i alle retninger for å holde båten når vannet skulle synke 2 til 3 meter. Etter vi hadde førtøyd gikk vi ut og spiste middag. Intervallene på tidevann er ca 6 timer. Så etter middag og en tur rundt i Mac Duff kom vi tilbake til båten, der så vi det norske flagget i toppen av mesanmasta like over bryggekanten. Min frykt var at den skulle henge på skrå etter tauene slik jeg har sett på bilder. Vi bøyde oss over kanten og klatret ned til båten som fortsatt lå fint fortøyd på alle springene vi hadde brukt.

På vei igjennom kanalen møtte vi mange båtfolk (les: know-it-alls som vil dele sin kunnskap). Mange av de hadde seilt mye i Irskehavet og den engelske kanal, og kunne fortelle at på det verste kunne strømmene som kommer av tidevannet være på opptil 8 knop.  Det var kanskje noe overdrevet, men vi fant både en og to strekker hvor motstrømmen gjorde fremdriften vår minimal..

Så tipset var at vi alltid måtte planlegge seilasene med utgangspunkt i strømmene. Vi tok det inn i beregninga og på de neste strekkene planla vi avreisetida slik at vi skulle få medstrøm mellom de ulike plassene vi stoppet. Avreise ble derfor til alle døgnets tider, og om vi ble forsinket kunne vi like godt vente 12 timer eller 24 timer til neste gang det var gunstig å seile videre. Kunnskap fra andre båtfolk er gøy, mye er nyttig og interessant, og alt som blir sagt viser til at de vet alt om dette og de har det rette svaret. Jeg står med store ører og lytter og nikker som ett barn, for her har jeg mye å lære.

På vei fra Oban til Islay hadde vi avreise klokka 14, vi tenke vi skulle seile bare ett lite stykke før vi skulle finne en plass å ankre opp. Etter noen timer begynte vi å se på kartet etter gode ankringsmuligheter, men få var å finne innenfor de nærmeste timene. Det var en mulighet for ankring på andre siden av ett sund i nærheten, så vi bestemte oss for å prøve der. Det var et ganske smalt sund, med en overhengende kabel. Høyden var over 30 meter, så det skulle gå helt fint å komme under. På kartplotteren var det merket noen små bølger i innseilinga til sundet, men det var ingen bølger å se. Jeg sto til rors og synes fremdriften var lav ut i fra hvor mye motor vi kjørte. Strømmen ble stadig sterkere og det føltes som vi svømte i ett motstrømsbasseng. Adrenalinet kom snikende og vi presset båten frem i sundet. Etter ei stund ble strømmen så sterk at når båten ikke pekte rett forover så tok strømmen tak i kjølen og gjorde det vanskelig å styre. Fremdriften og styreevnen var dårlig, men jeg fikk raskt rettet den opp mot strømmen igjen. Jeg ga Ivar rattet for å se om han fikk det til bedre, men etter noen minutter bestemte vi oss for å ta den trygge utveien, og snu, for å finne en annen ankringsplass. De små bølgesymbolene på kartet betyr altså mye sterk strøm, og har lite med bølger å gjøre. Det var mange timer ekstra til neste ankringsplass, men vi var veldig fornøyd med valget om å snu. Og i ettertid også veldig fornøyd med at det var motstrøm og ikke medstrøm i denne situasjonen. Vi fikk tid til å tenke og lærte mye om havstrømmer.

Alle strømmene her skyldes at det er stor forskjell på høyvann og lavvann. Og alt med tidevann handler om sola og månen sin plassering i forhold til jorda. Tidevannstabellen endrer seg hele tiden og det er forskjellige tider for høy- og lavvann hver dag.

Kilde

Så her er det bare å holde seg oppdatert og følge nøye med. Hvor høyt og lavt tidevannet blir varierer også i forhold til om det er fullmåne eller ikke. Ved fullmåne kommer springflo, som gir den største forskjellen på høy- og lavvann. Når vi ankrer opp må vi ta høyde for at vannet skal bevege seg noen meter opp og ned. Så kjetting må legges for at det skal være nok ute for høyvann og dybden må være sånn at vi ikke står på grunn i lavvann.

Noen plasser har vi sett store moringsfelter fulle av båter, og tenkt at det kunne være en fin plass å fortøye for oss også. Men på kartet har vi sett at… båtene ligger på land! Båtene som ligger der,  flyter opp når det er høyvann, mens på lavvann står de på tørr grunn. Seilbåter i disse feltene har to kjøler istedenfor en, sånn som vi har. Noe som gjør at båtene kan stå veldig stabilt når vannet forsvinner på lavvann.

Fremdriften her er båten sin fart, skapt av seil eller motor lagt sammen med strømmen som plusses på eller trekkes fra for å fortelle hvor fort vi faktisk går. Kilde

Så planleggingen vår har blitt bedre, og medstrøm er ett mål. De siste strekkene har vi ikke latt strømmene bestemme tidspunktet for avreise, men heller lagt ruta etter hva som passer best i forhold til hvilke strømmer vi kan regne med å få. Vi regner alltid med å gå i 5 knop, går vi fortere er det bonus, og går det saktere er det litt kjedelig. Men på seilaser som varer over flere døgn kan vi ikke bare ha medstrøm. På vei fra Penzance til Southampton var det meldt lite vind det første døgnet, så vi regnet som vanlig med en fart på 5 knop, fordi det er hastigheten vi får om vi kjører motor på et fornuftig turtall. I løpet av natta hadde Ivar på sin vakt så sterk motstrøm at vi på et tidspunkt hadde ingen fremdrift og på min vakt hadde vi fremdrift på opp i over 8 knop.

«Desverre» ble snittfarten vår på denne etappen endel bedre enn 5 knop, som gjorde at vi startet på innseilingen til Southampton tidligere enn planlagt, og strømmen som skulle hjelpe oss frem var fortsatt imot oss. Vi fikk derfor goood tid til å studere kysten av Isle of Wight, mens vi seilte/motorseilte oppover i alt fra 2,5knop, til -0,2…

Med strømmer som dette er det vanskelig å holde båten på kurs, så på kartet ser det nok ut som at vi har fyllekjørt opp sundet. Men denne gangen var sundet lagt bredere enn i Skottland, og seilasen var rolig og fin (selv om strømmen svingte oss litt frem og tilbake).

Min læringskurve er bratt, og som mye annet ved seiling så føler jeg at jeg forstår det bedre og bedre dag for dag. Jeg er glad for advarselen fra båtfolk vi har møtt, selv om det må taes litt med en klype salt. Men med riktig planlegging kan vi til og med se over 11 knop framdrift på Villekulla, og det er gøy det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *